I mars reiste vi ned som et team og kom hjem med vannprøver som beviste det ingen ville høre. I juni reiste jeg ned igjen. Alene. For å hente svarene vi manglet, og for å holde et løfte til noen barn i Kakamega jeg aldri hadde møtt. Jeg trodde jeg var forberedt. Jeg tok feil. Dette er min historie fra turen. Skrevet av Thomas, feltmedarbeider i Aktiv Kultur.

Én koffert med klær. Én full av drakter og fotballer.

Tenk deg at du står på Flesland klokken fem om morgenen med to kofferter. Den ene er din. Den andre tilhører barn du aldri har møtt, i et land du bare har sett gjennom teamets bilder og laboratorierapporter.

I den andre kofferten lå to komplette draktsett fra Hummel og fotballer fra Fyllingsdalen Fotballklubb, presset sammen så glidelåsen så vidt gikk igjen. Kvelden før hadde jeg pakket den om tre ganger. Ikke fordi det trengtes, men fordi jeg ville at alt skulle være perfekt. Det var jo ikke min koffert. Jeg var bare budbringeren.

Seks bedrifter fra Vestland hadde spleiset på flybilletten min, slik at hver eneste innsamlede krone kunne gå dit den skal. Til rent vann. Det er verdt å stoppe ved. Seks bedrifter som ikke skylder noen i Kenya noe som helst, valgte å sende en mann fra Bergen ned med prøveflasker og fotballer og drakter. Fordi noen må.

Stolt støttet av

Crivo Global AS Spectromax AS Viking LED Crivo Global AS Spectromax AS Viking LED

Oppdraget var tydelig. Hente tre nye vannprøver fra de samme kildene vi testet i mars. Bygge videre på relasjonene på bakken. Og levere kofferten til Tumaini Miles of Smiles i Kakamega.

Jeg husker jeg satt ved vinduet da flyet lettet, så Vestlandet forsvinne under skydekket og tenkte at jeg visste hva som ventet. Jeg hadde lest alle rapportene. Sett alle bildene fra mars. Kunne tallene utenat. Men det finnes ting ingen rapport kan forberede deg på. Jeg skulle få møte to av dem. En mann på en bro. Og en fotballkamp jeg aldri kommer til å glemme.

Nairobi tok imot meg med varme, lyder og et tempo som ikke ligner noe hjemme. Fra hotellvinduet neste morgen så jeg en by som vokser i alle retninger, heisekraner mellom minaretene og mobilmastene. Kenya er ikke et land som står stille. Det er et land i full fart fremover. Og likevel, noen timers kjøring vest for alt dette, henter barn drikkevann fra elver vi ikke ville latt hunden vår drikke av. Den kontrasten skulle følge meg hele turen.

Elven ved lavvann. Og mannen på broen.

Før du leser videre, gjør én ting. Tenk på forrige gang du drakk et glass vann fra springen. Du husker det antagelig ikke. Du tenkte ikke over det engang. Det er hele poenget med denne historien.

Veien til Migori er lang. Time etter time med rød jord, små landsbyer, barn som vinker langs veikanten, kvinner som bærer gule vannkanner på hodet. Etter hvert sluttet jeg å telle vannkannene. De er overalt. De er landskapets mest ærlige fortelling. Hver eneste kanne betyr at noen, som oftest en kvinne eller et barn, har gått langt for vann som kanskje gjør familien syk.

Da teamet vårt sto ved Migori River i mars, var elven flommet opp, brun og buldrende. Nå, i juni, lå den stille og lav. Det var hele grunnen til at jeg reiste ned igjen. To øyeblikksbilder av samme elv, tatt med tre måneders mellomrom, forteller oss noe ingen enkeltprøve kan. Flomprøvene fra mars viser hva som skylles ut i drikkevannet når regnet kommer. Lavvannsprøvene fra juni viser grunntilstanden, det folk drikker hver eneste dag resten av året. Sammen gir de oss det faglige grunnlaget vi trenger for å vite nøyaktig hvor og hvordan de første rensesystemene skal settes opp.

Jeg klatret ned til elvebredden med de sterile flaskene fra Eurofins. Migori River først, så Migori Spring. Nøyaktig samme punkter som i mars. Klokkeslett, GPS, forseglede lokk. Hendene mine gjorde jobben på rutine. Solen brant i nakken, elven silte rolig forbi, og et sted bak meg lo noen barn som badet lenger nede. Jeg husker jeg tenkte at det så fredelig ut. Det er det som er det lumske med forurenset vann. Det ser ikke farlig ut. Det lukter ikke alltid. Det bare venter.

Så skjedde det som fortsatt ligger i magen min.

På broen over elven kom jeg i prat med Edwin. En lokal mann, varm, nysgjerrig, full av spørsmål om hva nordmannen med flaskene drev med. Vi sto der og lo sammen, to fremmede som fant tonen på en bro i Migori. Han fortalte om livet langs elven, om arbeidet, om hverdagen. Så, midt i samtalen, helt udramatisk, gikk han rolig ned til elvebredden, satte seg på huk, formet hendene til en skål og drakk. Rett fra elven. To, tre ganger. Så tørket han munnen, smilte opp til meg og fortsatte å prate.

Jeg sto der med prøveflaskene i hånden og klarte ikke svare. Vann fra nøyaktig samme elv, som vi behandler med hansker og sender til laboratorium fordi vi vet at det inneholder E. coli langt over enhver helsemessig grense. Og foran meg drakk et menneske det med begge hender, like naturlig som du og jeg åpner springen på kjøkkenet.

Jeg fikk lyst til å rope. Men hva skulle jeg sagt? Edwin har ikke en kran å gå til. Han har ikke en butikk med flaskevann rundt hjørnet. Han har elven. Faren hans hadde elven. Barna hans kommer til å ha elven. Valget hans står ikke mellom trygt og utrygt vann. Det står mellom dette vannet og ikke noe vann. Den natten lå jeg våken på et enkelt gjestehus og hørte regnet komme, og tenkte at hver dråpe som falt, var på vei mot elven. Mot Edwin.

Åpne kjemikaliespann. Femti meter fra drikkevannet.

Noen funn gjør du med prøveflasker og laboratorier. Andre gjør du med dine egne øyne. Og noen skulle du ønske du aldri hadde gjort.

Lokale kontakter tok meg med til et forlatt gullutvinningsanlegg like ved Migori River. Vi gikk det siste stykket til fots, gjennom gress som rakk meg til livet. Ingen gjerder. Ingen skilt. Bare gamle gruvesjakter, rustne rester etter driften og en stillhet som ikke føltes riktig. Fuglene sang, men det var som om selve stedet holdt pusten.

Og der, midt i gresset, sto de. Åpne og halvtomme spann med cyanid og andre kjemikalier fra gullutvinningen. Noen veltet. Etikettene bleket av sol og regn. Etterlatt som om noen bare reiste seg og gikk en dag, og aldri kom tilbake. Jeg gikk nærmere og kjente pulsen i halsen. Det er en merkelig følelse å stå ved siden av noe du vet kan drepe, og se at det eneste som skiller det fra en drikkevannskilde, er en gresskledd skråning og neste regnskyll.

Jeg ble stående helt stille. Barn leker i dette området. Kyr beiter her. Stier krysser rett forbi. Og skråningen heller rett ned mot elven. Den samme elven Edwin drakk av noen kilometer unna. Jeg kikket ned i en av de gamle gruvesjaktene. Langt der nede sto vannet blankt og svart og speilet himmelen. Vakkert, nesten. Helt til du husker hva som har rent gjennom denne bakken.

Cyanid brukes i gullutvinning over hele verden, men i regulerte anlegg håndteres det i lukkede systemer med strenge krav. Her sto giften i friluft, i et område der elven flommer over hver eneste regntid. Det betyr at hver flom kan skylle innholdet rett ut i drikkevannskilden til lokalsamfunnet nedstrøms. Ikke kanskje. Hver regntid. Om og om igjen, år etter år, mens verden ser en annen vei.

Flere uavhengige lokale kilder fortalte meg om sykdom og dødsfall i området som de selv knytter til vannet. Historiene lignet på hverandre, fortalt av mennesker som ikke kjente hverandre, på forskjellige steder, på forskjellige dager. Det er ikke vår jobb å konkludere på deres vegne. Det er laboratoriets jobb. Men det er vår jobb å dokumentere det vi ser, ta prøvene som trengs, og sørge for at ingen lenger kan si at de ikke visste. Fra og med nå vet du det også.

Gullelven River Yala. Der rikdommen renner én vei og giften en annen.

River Yala er kjent for én ting. Gull. Langs elven ligger utvinningsanlegg på rekke og rad, og bruken av kjemikalier i prosessen er utbredt. Jeg hadde lest om elven lenge før jeg så den. Ingenting av det jeg hadde lest, fortalte meg om menneskene.

Jeg besøkte elven og møtte mennene som lever av den. Hardtarbeidende folk som står i vannet fra soloppgang, henter sand og sediment opp fra elveløpet, bøtte etter bøtte, dag etter dag, på jakt etter de små kornene som kan gi familien mat på bordet. De tok imot meg med åpne armer og stolthet i blikket. Vi sto sammen på elvebredden og tok et bilde, og jeg husker jeg tenkte at disse hendene har jobbet hardere enn mine noensinne kommer til å gjøre. Sterke hender, ærlig arbeid, ingen klaging.

Og så det ingen av oss klarte å si høyt der og da. Den samme elven som gir dem gull, er drikkevannskilden deres. Familiene langs Yala henter vann til matlaging og drikke nedstrøms fra anlegg der kjemikalier er en del av hverdagen. Barna deres vokser opp med dette vannet i kroppen. Kona lager grøt med det. Bestemoren koker te med det. Og som overalt ellers i regionen viser prøvene våre det samme. E. coli-forekomster som er uholdbart høye og direkte helsefarlige.

Gullet forlater området. Giften blir igjen. Det er regnestykket disse familiene lever i, hver eneste dag. De vet det. De sa det ikke med ord, men det lå i blikkene. Hva skal de gjøre? Slutte å drikke?

Tumaini Miles of Smiles. Dagen kofferten ble åpnet.

Så kom dagen jeg hadde gledet meg mest til. Og gruet meg litt til, uten helt å forstå hvorfor. Nå vet jeg hvorfor. Kroppen visste noe hodet ikke visste. At denne dagen kom til å forandre meg.

Tumaini Miles of Smiles i Kakamega er et senter for foreldreløse og sårbare barn. Mange av barna her har allerede mistet mer enn noe barn skulle måtte miste. Skolen gir dem trygghet, utdanning og et fellesskap. Men skolen har ikke innlagt rent vann. Drikkevannskildene barna er henvist til, er skadelige både på kort og lang sikt. Les den setningen en gang til. En skole full av barn, uten trygt vann. Det er her, og hos partnerne våre i Migori, at de første rensesystemene skal stå.

Men denne dagen handlet ikke om vannprøver. Denne dagen bar jeg kofferten fra Flesland inn på skoleplassen og åpnet den.

Jeg skal prøve å beskrive det som skjedde. Ordene kommer til kort, men jeg prøver. Først ble det helt stille. En sånn stillhet som bare oppstår når mange barn ser noe de ikke helt tør å tro på. Så kom lyden. Jubelen. Latteren. Barna som fikk hver sin drakt holdt den opp foran seg som om den var laget av gull. Noen luktet på det nye stoffet. En av de minste jentene klemte en fotball inntil brystet og nektet å slippe den resten av dagen. Hun bare satt der i skyggen med ballen i fanget og fulgte med på alt, som om noen kunne finne på å ta den tilbake.

Og så, i splitter nye drakter, røde mot gule, stilte de opp til kamp. Lagene samlet seg i hver sin ring før avspark, armene rundt hverandre, alvorlige ansikter, som om det var cupfinale på Ullevaal. For dem var det kanskje større enn det.

Banen deres må du nesten se for å tro. En hullete grus- og gressbane med oppoverbakke i den ene enden og nedoverbakke i den andre. Målene er stokker surret sammen med tau, uten nett. Mange av barna spiller uten sko, barbeint på grus og stein. Jeg så en gutt takle, reise seg med blodig kne, riste det av seg og løpe videre med et glis. Ingen klaget på banen. Ingen klaget på noe som helst.

Og kamplysten? Jeg har stått på sidelinjer i Norge i mange år. Jeg har sett seriekamper, cuper, treninger i høljregn. Jeg har aldri sett noe lignende dette. Taklinger, jubel, rop på pasninger, barn som kastet seg etter hver eneste ball som om verdensmesterskapet sto på spill. De spilte med alt de hadde, fordi alt de hadde, var akkurat dette. En ball, en drakt, en kamp, hverandre.

Jeg sto på sidelinjen med klump i halsen og kjente tårene komme. Jeg lot dem komme. Det er noe med å se barn som eier så lite, gi absolutt alt. Og et sted midt i jubelen slo tanken ned i meg som en knyttneve. Etter kampen kommer disse barna til å være tørste. Svette, lykkelige og tørste. Og vannet som venter på dem, er vannet vi er her for å stoppe. Jeg måtte snu meg vekk et øyeblikk. Så snudde jeg meg tilbake og bestemte meg. Vi skal i mål med dette. Koste hva det koste vil.

Da jeg kjørte derfra, passerte jeg skiltet ved porten. Visjonen deres står malt på muren. Et samfunn der foreldreløse og sårbare barn beskyttes, familier styrkes og alle barn får tilgang til god utdanning. Jeg ba sjåføren stoppe, og leste den to ganger. Det mangler bare én ting på den muren. Rent vann. Det er den delen vi har tatt på oss. Og det er et løfte jeg har tenkt å holde.

Den siste kvelden

Den siste kvelden i Kenya satt jeg alene med notatene mine og de seks prøveflaskene på bordet foran meg. Seks flasker og tre prøver. Så lite. Så uendelig mye. I den ene lå svaret på hva Edwin egentlig drakk den dagen på broen. I den andre lå grunnvannet fra Migori Spring. I den tredje lå vannet barna på Tumaini er henvist til, det de skulle slukke tørsten med etter kampen i de nye draktene.

Jeg tenkte på alle jeg hadde møtt. Edwin, som delte latteren sin med en fremmed på en bro. Mennene ved Yala, som henter gull av elven som langsomt tar noe tilbake fra dem. Den lille jenta med ballen i fanget. Og jeg tenkte på oss her hjemme, som lar vannet renne mens vi venter på at det skal bli kaldt nok.

Det er lett å tenke at verdens problemer er for store. At én organisasjon fra Øygarden ikke kan forandre noe som helst. Men jeg har sett noe annet. Jeg har sett hva to draktsett og en sekk fotballer gjorde med en hel skole. Jeg har sett hva seks prøveflasker kan bevise. Forandring er ikke stor. Forandring er konkret. En container. En vannkran. Ett barn som fyller et glass uten at det er farlig. Det er dit vi skal.

Seks flasker i håndbagasjen. Og en plan for høsten.

På flyet hjem satt jeg med tre vannprøver i bagasjen og hundre bilder i hodet. Migori River. Migori Spring. Og kilden ved Tumaini Miles of Smiles. Alle levert til Eurofins i Bergen for full analyse.

De første mikrobiologiske resultatene bekrefter dessverre det vi fryktet. E. coli i samtlige tre kilder, også ved lavvann. WHO sin grenseverdi for E. coli i drikkevann er null. Ikke lav. Null. Dette er ikke vann som er litt dårlig. Det er vann som gjør barn syke, år etter år, uavhengig av årstid. Barna jeg så spille fotball. Edwin på broen. Mennene ved Yala. Dette er ikke statistikk for meg lenger. Det er ansikter.

Samtidig gir prøvene oss akkurat det vi reiste for å hente. Med data fra både flom og lavvann kan vi nå dimensjonere og plassere de første rensesystemene riktig. Vi vet hvor behovet er størst. Vi vet hva vannet inneholder. Vi har partnerne på bakken klare. Puslespillet er nesten ferdig lagt. Det mangler én brikke.

Bli med på siste etappe

Neste gang du fyller et glass fra springen, tenk på Edwin. Tenk på jenta med ballen i fanget. Tenk på barna som spilte cupfinale barbeint på grus, i drakter fra Bergen, og som etterpå drakk vann vi ikke ville tatt i uten hansker.

Og tenk så på dette. Du kan faktisk gjøre noe med det. Ikke i teorien. Helt konkret. Vi er nærmere enn noen gang. Dokumentasjonen er på plass, partnerne venter, og de første vannrensecontainerne kan bestilles så snart finansieringen er sikret. Hvert bidrag teller. En femtilapp er en start. En tusenlapp flytter oss. Et bedriftssamarbeid kan bære en hel container. Alle midler er øremerket VicWat Initiative, og du kan følge hver krone gjennom feltrapportene våre. Du har nettopp lest en av dem.

Barna på Tumaini holdt draktene fra Bergen opp mot lyset som om de var gull. Tenk hva de gjør den dagen det renner rent vann fra en kran på skolen deres. Den dagen kommer. Hvor fort, det bestemmer vi sammen.

Vipps: # 940706
Bankoverføring: 3207.43.57953 · Merk betalingen «VicWat»

Stolt støttet av

Crivo Global AS Spectromax AS Viking LED Crivo Global AS Spectromax AS Viking LED

Pressekontakt: August Mathias Corneliussen, styremedlem i Aktiv Kultur og prosjektleder for VicWat Initiative · august@aktivkultur.no · [TELEFON]
Bilder i høy oppløsning og laboratorierapporter fra Eurofins er tilgjengelig for presse på forespørsel.